OM OSS
Historien om DølaJazz
DølaJazz – Lillehammer Jazzfestival startet sitt livsløp i 1978 og har gjennom årene vokst seg til å bli en av de mest markante jazzfestivalene i Norge. Kanskje ikke på grunn av sin størrelse, men snarere på grunn av sin evne til å skape intimitet, nærhet til musikere og tiltrekke seg et bredt publikum. Festivalen var, da som nå, tuftet på et ekte og stort engasjement blant frivillige og støttespillere. DølaJazz – Lillehammer Jazzfestival er ikke kun en festival med musikalske ytringer, men i stor grad et prosjekt som kobler mennesker på tvers av alder, yrkesbakgrunn og kjønn og der det sosiale og mellommenneskelige relasjoner spiller en stor rolle. Kort sagt: Dølajazz er en tilstand.
DølaJazz har i takt med samfunnsutvikling og etableringer av mange festivaler rundt om i Norge etter hvert utviklet en egenart og funnet sin plass og rolle i festivalfloraen. Festivalen har i alle år fokusert på vår hjemmelige musikerflora og i de siste 5 år med særlig fokus på talentutvikling. Både seminarene med ungdom og JazzIncubator (les mer under JazzIncubator) er viktige fundamenter i vår festival.
Det blir for omfattende her å rekapitulere hele festivalens historie. Mange frivillige entusiaster har gjennom årene bidratt til kontinuitet og i å opprettholde festivalens gode renome. Vi har derfor valgt å sakse noen ord fra Kyrre Rosenvinges hjemmesider og la han fortelle om opprinnelsen. God lesing !
Jørgen Damskau – tidligere styreleder
Av Kyrre Rosenvinge – festivalens gründer
I 1977 syntes vi at Blue Note Jazzklubb var såpass oppegående at vi begynte å leke med tanken om en liten jazzfestival i Lillehammer.
Initiativtakere var Roger Ryberg, daværende formann i Studentersamfunnet på Distriktshøyskolen (nå HIL) og jeg, som da var formann i Blue Note Jazzklubb. Jeg hadde på slutten av femtitallet – sammen med andre jazzinteresserte venner – startet Blue Note Jazzklubb i Lillehammer. Navnet Blue Note forpliktet og klubben var i perioder landets mest besøkte jazzklubb. Både nasjonale og internasjonale stjerner stortrivdes på Lillehammer. Det toppet seg på Grenaderen en tirsdagskveld sent på syttitallet hvor godt over 300 personer overvar en konsert med Radka Toneff, Arild Andersen, Jon Eberson og Pål Thowsen. Dette var visstnok 100 flere enn restauranten hadde plass og lov til.
Ideen om Dølajazz ble unnfanget på Bergsenghjørnet, den lille kafèen som lå i inngangspartiet til butikken til Thor Bergseng. Over en kaffekopp en formiddag sa Roger og Kyrre «Hvorfor bare Molde, Kongsberg og Voss?». Vi fikk liten respons for idèen vår i Norges Jazzforbund, som mente de tre nevnte festivalene var nok. Men vi tok kontakt med en del ledende norske jazzmusikere med Arild Andersen og Frode Thingnæs i spissen. De kjente jo Blue Note godt fra før og de tente på idèen. Vi brydde oss da lite om den advarende pekefingeren fra jazzforbundet og vi begynte å jobbe med idèen vår.
Av de som var med i planleggingen kan nevnes – foruten Roger og Kyrre – Torstein Rudi, Øystein Tunli, Nils Moen, Jørgen Damskau, Knut Lilloe, Erik Kleiven, Ove Lerdahl, Bjørn Ringom, Egil Lindsell, Kalle Giskeødegård, Vesla Hagen og Bjørn Bergh. Vi var med andre ord mange forskjellige slags mennesker som jobbet mot et mål – DØLAJAZZ 1978. Tanken var å lage en liten og intim jazzfestival over en weekend, vesentlig bygget rundt norske musikere. Og vi mente vi hadde et solid nok «kundeunderlag» i byens jazzinteresserte, samt elevene på Distriktshøyskolen og Nansenskolen – som begge dengang viste stor interesse for byens jazzklubb.
Noe av det mest gledelige var samarbeidet og støtten vi fikk fra byens to aviser Gudbrandsdølen – Lillehammer Tilskuer og Dagningen. Vi fikk veldig mye fin omtale både før og etter festivalen.
En liten morsom episode må jeg ta med her. Vi mente at en vellykket festival ville – både musikalsk og ikke minst økonomisk – være avhengig av nattjam både fredag og lørdag natt. Men her fikk vi blankt nei fra byens daværende politimester, Victor Kongelstad. Og Victor var ikke noen hvem som helst i Lillehammer. Han fortalte oss at en jazzfestival var en del ungdommer som satt på røde puter, røyka hasj og digga jazz. Så noen nattlige aktiviteter ville han iallfall ikke finne seg i. Så enkelt var det og dermed basta. Men ved å flytte nattjammene til Hotel Kronen – som «øvrigheta» tydeligvis betraktet som et mere seriøst sted og ved hjelp av talegavene til Torstein Rudi – sa imidlertid Mester Kongelstad omsider ja. Det ja`et reddet nok festivalen for oppslutningen om de to nattjammene ble enorm og overskuddet var sikret. Og etter festivalen husker jeg godt at politiet skrøt av oss og sa at mindre bråk ved et nattarrangement hadde det aldri vært i Lillehammer. De hadde det inntrykk at det var stor forskjell på jazzpublikum og rockepublikum – og det var det vel – iallfall på syttitallet og kanskje enda.
Jeg husker at vi fikk mange gode tips ifra lederne i Moldejazz med Christian Sættem i spissen og vi fikk etter hvert gode kontakter inn i Tono, Rikskonsertene, Lillehammer Kommune og Oppland Fylke.
Og utenom de to tidligere nevnte musikere Arild Andersen og Frode Thingnæs hadde vi kontakt med og hjelp av Jan Inge Melsæther i daværende Arthur Bleiken og Hans Jazzbeskjed, nå leder i Ytre Suløen Jazzensemble. Og etterhvert fikk vi vi også god hjelp av den norske trommeslageren Egil «Bop» Johansen i Arne Domnerus Orkester i Sverige. Egil ble en sann Lillehammervenn. Dessverre gikk han bort for noen år siden, så alt for tidlig.
DØLAJAZZ 1978 ble en stor suksess og festivalen har siden vært årets høydepunkt for byens jazzinteresserte. Og i år var det altså 25-årsjubileum – og tenk – det hadde det kanskje ikke vært hvis politimester Kongelstad hadde fått satt en stopper for nattjammene i 1978. Det er nesten ikke til å tro at det er 25 år siden, men kalenderen lyver neppe.
Lillehammer – oktober 2003 – Kyrre Rosenvinge