Jazzens tidlige historie – Når og hvordan kom jazzen til Norge?

Når DølaJazz – Lillehammer jazzfestival i 2018 feirer 40-årsjubiléum, er det omtrent hundre år siden jazz oppstod som egen musikksjanger. Slaveriet i USA ble opphevet i 1865. Selv om raseskillet fortsatte, kunne den sorte befolkningen selv skaffe seg arbeid. Flere fikk jobb i danse- og underholdningsorkestre og i ulike typer show. Særlig pianister kunne få jobb på klubber. Slik var det mange plasser i USA. For utvikling av jazzen kom New Orleans til å stå i sentrum. Innbyggerne her hadde en mangslungen etnisk bakgrunn, franskmenn, spanjoler, europeere, afro-afrikanere og andre som ble kalt kreoler. Dette ga grobunn for et variert kulturliv, en idéell vugge for en ny musikksjanger.

 

Fra slutten av 1800-tallet ble den tidlige jazzmusikken formet i en sammensmelting av brassband-marsjer, blues, ragtime, afroamerikanske arbeidsanger og spirituals. Bydelen Storyville hvor det lå et utall klubber, barer og bordeller, ble en smeltedigel for jazz. Instrumenteringen i bandene var gjerne todelt. En melodiførende blåsergruppe med kornett, trombone, klarinett og en rytmegruppe med banjo, tuba og slagverk. Man brukte de instrumentene man hadde. Senere byttet de fleste kornettistene til trompet. Banjoen ble byttet ut med gitar og tubaen med kontrabass. Og piano ble mer vanlig i besetningene. Sentralt i musikken sto polyfon improvisasjon og en særegen rytmikk, senere gjerne kalt swing. Improvisasjon og swing er viktige kjennetegn ved jazz også i dag.

 

I løpet av «de glade tyveårene» oppnådde jazz stor popularitet i USA. Når vi går inn i 30-årene, var det jazz folket og særlig ungdommen danset til. Stilen endret seg fra New Orleans-jazzen med kollektiv improvisasjon til sterkere arrangert musikk der solister ble gitt større plass. Fletcher Hendersons orkester ble en forløper til stilen som etter hvert ble kalt swing, og stadig flere storband så dagens lys. Hverken før eller siden oppnådde jazzen så stor og bred popularitet. Og jazzen erobret verden.

 

På tross av mangel på kommunikasjonsteknologi som er en selvfølge i dag, var begrepet jazz kjent i Europa før 1920. Amerikanske orkestre begynte tidlig å ta turen til Europa, først og fremst til England og Frankrike. Grammofonplaten var oppfunnet noen år tidligere. Sjøfolk og skipspassasjerer brakte med seg grammofonplater til Norge, også plater med jazz. Kjennskap til jazz ble slik brakt til kystbyene fra sør til nord. Kommersielt ble de første jazzplatene i Norden distribuert i 1919. Det var innspillinger med «Original Dixieland Jass Band». Bandet hadde tidligere dette året turnert i England. Bruken av ordet eksploderte i Europa. 20-årene ble kalt jazzalderen.
Med jobbetiden etter første verdenskrig skjedde det et voldsomt oppsving i utelivet. I Oslo ble det gyldne tider for danseorkestre. Det skulle danses til den mest hippe musikken. For mange var det den nye jazzen. Ordet ble brukt om både dansen og musikken. Mye som ble kalt jazz, hadde i beste fall bare spede spor av det vi i dag kaller jazz. I 1921 kom de første utenlandske bandene med jazz i navnet til Oslo. Dette var tidlig i skandinavisk sammenheng. «The 5 jazzing devils», kom ifølge pressen «direkte fra Amerika» og hadde besetningen, trompet, trombone. klarinett, piano og trommer, altså en besetning nær opp til de tidlige amerikanske bandene. Tidens norske danseorkester bestod gjerne av noen strykere (fiolin, cello), piano og eventuelt en klarinett. De som prøvde seg på jazz, kunne supplere med banjo og trommer. Saksofonen og trompeten kom senere.
Interessen for den nye musikken bredte seg som «en farsott» særlig langs kysten. Tar vi turen nordover til «Nordens Paris» Tromsø, en by som hadde tradisjon for å raskt å fange opp tidens moter fra kontinentet, ble Jazzen der introdusert som sesongens nye dans så tidlig som i 1919. «Bonny Band» var det første dansebandet i byen som brukte jazzbegrepet. Det var også det første jazzdansebandet i Norge med messingblåser. Lenger sør finner vi jazzmiljøer i mange kystbyer, eksempelvis i Trondheim og Bergen. I Sandefjord ble det startet et band med interesse for å spille jazz allerede i 1922. Navnet var «Jazzband Speed» og hadde ved starten besetningen: 3 fioliner, fløyte, piano og banjo, det vil si en besetning nær opp til de vanlige danseorkestrene.

 

Særlig i annen halvdel av 1920-årene hadde jazzen en blomstringstid i landet. I Oslo hadde musikeren, arrangøren og komponisten Kristian Hauger begynt å gjøre seg gjeldende. Han var med i mange band. Selv om jazzbegrepet ble brukt ganske lemfeldig, utviklet mange, og blant dem Kristian Hauger en genuin interesse for jazz. Mye kan tyde på at innlandet ennå lå i jazzskyggen. Iallfall er det vanskelig å finne dokumentasjon på jazzinteresse eller at det ble spilt jazz på Lillehammer før mange år senere.

 

Virkningene av børskrakket i New York i 1929 skylte også innover Norge. Arbeidsledigheten eksploderte. Utelivet stilnet. Behovet for levende musikk avtok. De harde 30-åra startet. Jazzen (med alle dens avskygninger) tapte sin stilling som tidens populær- og dansemusikk. De mest elleville utvekstene forsvant. Men mange hadde fortsatt en sterk interesse for sjangeren og utviklet en mer dyploddende forståelse for jazzens egenart. Musikere, og her hadde Kristian Hauger stor betydning, begynte å rendyrke sjangeren. Landet begynte også å få jazzmusikere av internasjonalt format. Utover i 30-årene kom også store internasjonale stjerner på besøk. Louis Armstrong gjestet Oslo første gang i 1933. To år senere spilte stjernesaksofonisten Coleman Hawkins på Bristol med Robert Levin på klaver. Nå begynte klassisk skolerte musikere å fatte interesse. Ordene «stor kunst» ble til og med sett på trykk i omtaler og konsertanmeldelser.

 

Fra å være en musikksjanger med og for afro-amerikanere slo jazzen fra slutten av 20-årene for alvor an i det hvite Amerika. Og det var hvite band som i 30-årene fikk størst oppmerksomhet og de store pengene. Det var en av årsakene til at unge svarte musikere begynte å eksperimentere med fornyelse av jazzmusikken. En ledende skikkelse ble etter hvert altsaksofonisten Charlie Parker som sprang ut fra det sterke jazzmiljøet i Kansas City. Jam sessions på Mintons Playhouse i New York ble en viktig smeltedigel. Den eksperimentelle musikken, som ble kjent under betegnelsen Bebop, var karakterisert ved komplekse akkordprogresjoner/-vekslinger og mange skift av toneart (moduleringer). Velutviklet improvisasjon, ofte med bare referanser til melodien var et typisk element. Den nye musikken var også langt på vei en reaksjon mot å måtte spille arrangert dansemusikk som ga begrenset mulighet for å improvisere. Låtene ble gjerne spilt i svært raskt tempo. Musikken satte store krav til musikalsk/teknisk dyktighet og var på mange måter en protest mot det bestående. Den moderne og mer krevende jazzen, også for tilhørerne, skapes. Populariteten synker. Og annen verdenskrig var i gang.

 

I neste artikkel følger vi utviklingen etter annen verdenskrig og vender tilbake til det første tiåret med DølaJazz – Lillehammer Jazzfestival.