DølaJazz – Lillehammer Jazzfestival. Nytt liv og ny suksess.

Året er 1990. Det er mer enn et år siden Lillehammer ble tildelt vinterOL1994. Forberedelsene er i godt gjenge og folket gleder seg. Men ikke alt er som det skal. DølaJazz ligger fortsatt i dvale, og jazzinteresserte savner den årlige begivenheten. En av dem er Øivind Pedersen. Han er godt over middels interessert i jazz, tar aksjon og samler en gruppe rundt seg. De er alle enige i at DølaJazz må gjenoppstå. Men først vil de lodde stemningen i byen, og en «prøvekonsert» blir arrangert før 1990 er omme. Oppslutningen er god, og man kan høre klare ønsker om å få DølaJazz tilbake.

 

Planlegging av ny festival kan starte. Innledningsvis ble mye tid på å drøfte festivalprofil. Gruppen kommer til at erfaringene fra de ti første årene er så gode at profilen må videreføres. Dølajazz skal presentere et utvalg av det beste i norsk jazz krydret med smakebiter fra utlandet, være en arena også for dyktige lokale musikere, gjerne i samspill med gjestende musikere for eksempel på nattjam. Tyngdepunktet skal fortsatt ligge i jazzens kjerneområde, men festivalen skal være åpen for å presentere nye toner. På denne tiden var det interesse for jazzprosjekter inspirert av norsk folkemusikk. I et kjerneområde for folkemusikken som Gudbrandsdalen, finner gruppen det naturlig at en jazzfestival på Lillehammer må reflektere denne trenden. Barn og ungdom må ha en plass og festivalen må være synlig i bybildet. Kort sagt må nye Dølajazz bli en viktig brikke og synlig element i det regionale kulturlandskapet og vital del i norsk jazzliv.

 

Dagene 12. – 14. september 1991 var festivalen tilbake. I festivalprogrammet lover arbeidsgruppen en intim jazzweekend og annonserer: «—full festival fra neste høst». Ambisjonen om folkemusikk var ikke glemt. Fra Gudbrandsdalen kom felespillerne Mari Eggen og Helene Høye og fra Bodø Susanne Lundeng med fele og medbrakt kvartett. Blant mange gjestende musikere var den raskt stigende stjernen Bendik Hofseth med band en hovedattraksjon (Bendik var tilbake i 2017). Det var nattjam med gjestende og lokale musikere. Festivalen var både godt synlig og kunne høres med stor gateparade og konsert i Søndre Park. Barn fikk også sitt med tilbud om dukketeater. Festivalen ble en ubetinget suksess. Hovedarena var Rica Victoria Hotel (som nå heter Scandic Victoria).

 

Året etter var hovedattraksjonen det nederlandske Willem Breuker Kollektief, ifølge programmet «et av de mest særpregede jazzensemblene i vår tid». I pressens anmeldelse av konserten kunne vi lese om: «Lite publikum, men de som var, fikk en opplevelse de de sent vil glemme». Derimot ble kirkekonserten, der Duke Ellingtons Second Sacred Concert med Tove Karoline Knutsen og Knut Riisnæs som solister, eget festivalkor og et forsterket Lillehammer Storband en ubetinget suksess. Festivalen hadde i det hele et rikholdig program som blant annet omfattet Anja Garbarek, Laila Dalseth, bestillingsverk av Morten Halle og ungdomsseminar. Øivind Pedersen uttalte at: «Dølajazz ønsker seg et profesjonelt sekretariat. Det er sårbart at arrangementet avhenger av enkeltpersoners innsats.»

 

Formell organisering ble det ikke lagt særlig vekt på de to første årene. Reelt sett var Øivind Pedersen navet og gjorde det meste med de andre i initiativgruppen rundt seg. I 1993 ble Trond Johnsen valgt som leder, et verv han hadde hele ti-året ut. De første årene hadde Dølajazz benyttet Blue Notes grafiske profil. I 1993 var Morten Paulsen festivalkunstner. Han laget plakaten og ny festivallogo, den med trompeten. Ambisjonene i programmet var redusert noe i forhold til året før, publikumsbesøket noe lavere, men pressen var fortsatt positiv.

 

I 1994 var festivalen flyttet til medio oktober, og dette har siden, med unntak av noen år på 2000-tallet, vært tidspunktet for festivalen. Programmet var utvidet. Hovedattraksjonen må ha vært det amerikanske bandet Oregon, en spennende trio som i mange år hadde blandet etnisk musikk med ideer fra klassisk musikk og fremsto som en motvekt mot 60-tallets frijazz og 70-tallets jazz-rock. Det ble solgt ca 1 700 billetter, og samlet besøkstall lå rundt 2 700, et godt resultat. Og pressens dom kan oppsummeres slik: «En ubetinget suksess.»

 

At Dølajazz ble arrangert for femtende gang i 1995 ble markert med et styrket program. Det offisielle navnet på festivalen var nå blitt: «DølaJazz – Lillehammer Jazzfestival». Til festivalen hadde to klasser fra linjen for tegning , form og farge ved Nybu videregående skole laget gatebannere med festivallogo. Faglærer Kjell Bendiksen og mange med ham var imponert. Rosinen i pølsen dette året var bestillingsverk fra bassisten Arild Andersen. Verket var bygget over Sigrid Undsets «Kristin Lavrandsdatter». Dagningen var der og kunne melde at Arild Andersen trollbandt sitt publikum. Avisen oppsummerte festivalen slik: «Årets Dølajazz ble på alle måter en kjempesuksess og ikke minst, jazzfestivalen ble besøkt av minst 4 500.»

 

Suksessen fortsatte i årene som fulgte. I 1998 var det 20-årsjubileum. Nå hadde Norsk kulturråd fått øynene opp for at festivalen fortjente en plass i den nasjonale kulturpolitikken og støttet jubileumsfestivalen med 75 000 kr. Lillehammer kommune var enda rausere og slo til med et tilskudd på 100 000 kr. Åpningskonserten fant sted i Lillehammer kirke. Saksofonisten Arne Domnerus var tilbake fra Sverige og møtte Vestoppland kammerkor og Hamars store datter, vokalisten Silje Nergaard. Det måtte bli suksess. Tradjazzen har en trofast tilhengerskare blant festivalens publikum. De fikk en godbit med konsert av Big Chief Jazzband, det mest kjente norske bandet innen denne stilarten. Bandet ble startet på midten av 1950-tallet. For mange var Paul Motions Electric Bebop Band i Maihaugsalen den største opplevelsen. Paul Motion hadde en fortid som trommeslager i trioen til den nyskapende pianisten Bill Evans, og Motion var fortsatt på høyden. Dagsavisen skrev at: «Jubileumsutgåva av Dølajazz låg på eit svært høgt nivå» Det var også Dagbladet enig i. I alt ca 5 000 besøkte festivalen.

 

Dette var også året Øivind Pedersen fikk ønsket om en profesjonell administrasjon oppfylt. Frode Fossbakken ble engasjert i halv stilling. I den andre halve stillingen arbeidet han i Kulturhuset Banken. Engasjementet varte i 10 år, men ble de siste årene av økonomiske årsaker gradvis redusert.

 

Etter festivalen i 1999 takket Trond Johnsen for seg som leder. Gjennom sine år hadde han fått utrettet mye. Særlig viktig var at han hadde bygget opp et forbilledlig frivilligapparat som festivalen er hundre prosent avhengig av. Det kommer vi tilbake til i en kommende artikkel. Han hadde hatt en avgjørende rolle i å videreutvikle festivalens bredde i en miks av stilarter publikum var fortrolige med og nye toner. Innsatsen mot barn og ungdom var styrket. Og festivalen går inn i et nytt århundre. Der starter neste artikkel.