DølaJazz 40 år, hva skjedde i 1978, hvordan kunne det skje, hvordan gikk det.

I 1977 kom det opp en idè om at Lillehammer burde få en jazzfestival. Det var ingen selvsagt idè. Kulturfestivaler var det ikke mange av i Norge den gang og især ikke jazzfestivaler. Det var Molde Internasjonale jazzfestival, Kongsberg Jazzfestival og Vossajazz. Hva ga grobunn for en jazzfestival i vår by?

 

Retter vi blikket bakover i historien, ser vi at Lillehammer allerede på 1800-tallet etter datidens forhold hadde et rikt kulturliv. Det er kjent at Marcus Thrane, som bodde her fra 1841 til 1846, engasjerte seg aktivt i byens musikk- og teaterliv. Det er verdt å merke seg at byen lenge har hatt en sterk korpsbevegelse, blant annet med landets eldste musikkorps i kontinuerlig drift. Hopper vi til tiden etter annen verdenskrig, ble det arrangert danseskoleball og andre dansetilstelninger med levende musikk. Byens hoteller hadde også levende musikk på programmet. Og på nittenfemti-, seksti- og syttitallet var jazz ofte et viktig element i dansemusikken og i revyorkestrene.

 

Lillehammer hadde mange dyktige musikere, mange av dem trekkspillere med et allsidig repertoar hvor også jazz og jazzinspirerte melodier hadde en plass. Kjente navn var Landgraf, Lindholm og i særdeleshet Reidar Svae som mange så på som Norges svar på Art van Damme den store internasjonale trekkspillstjernen innen jazzsjangeren. Finn Kraabøl kan fortsatt trylle fram swingende jazzimprovisasjoner på sitt trekkspill. Pianisten Lulle Kristoffersen hadde et godt navn nasjonalt. Bassisten Jo Kleiven og gitaristen Arild Rundsveen var kjente navn. Og trompeteren Egil Olsen (Lindsell) imponerte mange tilreisende musikere med elegante jazzfraseringer og oppfinnsomme improvisasjoner. Vokalisten Ingrid Marie (Vesla) Hagen hadde stor popularitet blant Lillehammers jazzinteresserte, og mange mente hun sang bedre enn den nasjonale jazzstjernen Laila Dalseth.

 

I formidling av levende jazz har egne jazzklubber spilt en viktig rolle. Som jazzen selv startet det i USA og bredte seg raskt til Europa. Den eldste jazzklubben i USA som fortsatt lever, Village Vanguard i New York, ble startet i 1935. Også i Norge kom det tidlig jazzklubber, både i Oslo og utover i landet. De aller fleste var åpne publikumstilbud startet av ildsjeler og gjerne organisert som medlemsforeninger. Normalen var og er fortsatt drift på frivillig ulønnet basis. På Lillehammer ble jazzklubben Blue Note formelt startet i 1960 og slo an blant musikkinteresserte i byen. Som jazzklubber flest har den hatt sine opp- og nedturer, men eksisterer fortsatt. Blue Note, et navn som forplikter, ble raskt et populært møtested og arena for både lokale musikere med et hjerte for jazz og nasjonale jazzstjerner. Det hendte også at utenlandske jazzmusikere fra øverste hylle sto på programmet. La trompeteren Art Farmer være ett eksempel.

 

I 1970 ble Oppland distriktshøgskole etablert. Hit kom mange lærere og studenter som raskt ble en ressurs for byen. Noen engasjerte seg i jazzmiljøet med erfaringer fra andre steder i landet både som utøvere og arrangører av jazzmusikk.

 

Etter at kulturfestivalene gjorde sitt inntog i Norge og ikke minst etter at jazzfestivalene i Molde og Kongsberg viste at det kunne skapes et livskraftig festivalmarked for denne musikksjangeren, lå mange forhold til rette for at idéen om jazzfestival på Lillehammer kunne å ta form. En av dem som unnfanget idéen, Kyrre Rosenvinge forteller: «Ideen om Dølajazz ble unnfanget på Bergsenghjørnet, den lille kafèen som lå i inngangspartiet til butikken til Thor Bergseng. Over en kaffekopp en formiddag sa Roger (Ryberg) og Kyrre “Hvorfor bare Molde, Kongsberg og Voss?”. Vi fikk liten respons for idèen vår i Norsk Jazzforbund, som mente de tre nevnte festivalene var nok. Men vi tok kontakt med en del ledende norske jazzmusikere med Arild Andersen og Frode Thingnæs i spissen. De kjente jo Blue Note godt fra før og de tente på idèen. Vi brydde oss da lite om den advarende pekefingeren fra jazzforbundet, og vi begynte å jobbe med idèen vår.» Mange, med ulik bakgrunn, sluttet opp om idéen og ble med i planleggingen. Og som Kyrre Rosenvinge forteller: «Vi var med andre ord mange forskjellige slags mennesker som jobbet mot et mål – DØLAJAZZ 1978. Tanken var å lage en liten og intim jazzfestival over en weekend, vesentlig bygget rundt norske musikere.» Som festivalsjef ble valgt Roger Ryberg som var student ved distriktshøgskolen (Han er nå fylkesordfører i Buskerud).

Med mange jazzentusiaster engasjert gikk planleggingen raskt. Kunstneren (og musikeren) Karl Johan Giskeødegård bidro med logo for festivalen, den samme han hadde laget for Blue Note. Ledende musikere i det nasjonale jazzmiljøet hadde gjennom årene spilt på Blue Note, likt seg der og stilte velvillig opp for å gi festivalen en god start. Tidspunktet for historiens første Dølajazz ble fastsatt til den andre helgen i april 1978. Hovedarena var daværende Hotell Kronen. Programmet omfattet størrelser som bassisten Arild Andersen som kom med sin kvartett og vokalisten Radka Toneff (spellemannsprisvinner i 78), trombonisten Frode Thingnæs med sin kvintett og Molde-bandet Arthur Bleiken og hans jazzbeskjed, et svært populært band i denne perioden. Ledende lokale musikere bidro selvsagt også i et fyldig program.

 

Festivalen fikk stor oppmerksomhet i pressen i regionen med fyldige forhåndsomtaler. I GD 5. april kunne vi blant annet lese at: «— Mest hyggelig må det i denne stund være at den økonomiske siden av prosjektet så å si er brakt vel i havn et par dager før arrangementet starter fredag. Forhåndssalget til de forskjellige forestillingene har nemlig vært godt, forteller festivalsjef Roger Ryberg og jazzklubbens formann Kyrre Rosenvinge.» De to fikk også spørsmål om det er interesse for festivalen utenfor Lillehammer: «- Fra klubbene i de andre Mjøsbyene er det meldt stor interesse. Vi har også fått forespørsler fra steder som Trøndelag, Vestlandet og Østlandet for øvrig.» VG hadde også oppdaget festivalen og hadde positiv forhåndsomtale.

 

Pressen i regionen fulgte opp med fyldige anmeldelser både under og etter festivalen. Festivalen inneholdt to «nattjammer». Politigodkjennelse av disse satt langt inne. Politimesteren fryktet bråk. Etterpå ga politiet uttrykk for at mindre bråk ved et nattarrangement på Lillehammer hadde det aldri vært. I en rapport fra den første «nattjammen» skriver Dagningen 8. april blant annet: «I de sene nattetimer var det jamsession av samtlige musikere, noe som har en spesiell sjarme. Musikerne kommer sammen, føler hverandre på pulsen og spiller sammen og «kjører kor» av lutter glede. Lulle Kristoffersen, Egil Olsen, Jo Kleiven og Stein Johan Løkken, alle fremragende musikere fikk æren av å åpne nattjammen. Senere kom Frode Thingnæs til, og så gikk det slag i utover natten.» Oppland Arbeiderblad åpnet sin anmeldelse av festivalen i mandagsavisen slik: «La det være sagt med en gang: «Dølajazz – 78 på Lillehammer i helgen ble en knallsuksess. Denne minifestivalen er den første som har blitt arrangert på det indre Østlandet, det er helt sikkert ikke den siste.» etter en fyldig omtale av enkeltkonserter er konklusjonen: «Det var en strålende jazzfest som arrangøren Blue Note Jazzklubb, skal ha takk for.»

 

Dølajazz 1978 ble den første og grunnlaget var lagt for en årlig festival som har vist ukuelig livskraft selv om det på veien har vært både oppturer og nedturer. I dag, etter 40 år, lever festivalen i beste velgående med evne til fornyelse. Den har en viktig posisjon i regionens kulturliv. Mer om historien og planer fremover i kommende artikler.