Nye toner

Nye toner i jazzen – De første 10 årene for DølaJazz

Ved overgangen til 1930-årene oppstod swingjazzen i USA. Den ble tiårets dansemusikk og svært populær, også i Norge. Stadig flere, ikke minst musikere ble fanget av jazzens egenart. To som holdt et høyt musikalsk nivå og fikk stor innflytelse i Norge var gitaristen Robert Normann og trompeteren Rowland Greenberg. De deltok i en rekke forskjellige bandkonstellasjoner. I flere av deres band spilte i 1939/40 en ung pianist som senere kom til å bety mye for jazzmiljøet på Lillehammer, nemlig Lulle Kristoffersen. Fra rundt 1950 hadde han ofte engasjementer som danse- og restaurantmusiker her i byen. Den nye jazzen, bebop, fikk ingen varm mottakelse i USA. Som en motreaksjon kom en ny vår for den opprinnelige New Orleans-jazzen, som fortsatt har stor tilhengerskare.

I 60-årene kom frijazzen med sin ambisjon om å sprenge tradisjonelle musikalske rammer, i 70-årene jazz-rocken. Og frem mot våre dager har stadig nye stilvarianter blitt introdusert. I dag er jazz en samlebetegnelse som spenner fra sjangerens kjerneområde til uttrykk i grenselandet mot pop, rock, klassisk samtidsmusikk, og her i landet uttrykk i grenselandet mot norsk folkemusikk. Gir det lenger mening å operere med et sjangerbegrep som jazz? For jazzfestivaler er det en utfordring å definere sin musikalske profil i dette mangslungne landskapet. Dølajazz har beholdt tyngdepunktet i jazzens kjerneområde, men er også opptatt av å presentere nye toner i tiden.

I norsk jazz hadde ikke bebop særlig gjennomslag før i slutten av 40-årene. Krigen satte begrensinger, og arbeidsmulighetene var vanskelige. Flere søkte de første årene etter krigen utenlands, de fleste til Sverige. En av dem var saksofonisten Bjarne Nerem som inntok en sentral plass i jazzlivet der. Utenlandsfarerne brakte impulser hjem. I 50-årene ble situasjonen bedre. I 1953 ble Norsk jazzforbund stiftet med 12 jazzklubber som medlemmer. Ildsjeler sørget for at flere kom til, spredd over store deler av landet. I 1959 åpnet Metropol Jazzclub i Oslo. Hit kom de store stjernene med egne band eller i samspill med kremen av norske musikere. Alle stilarter ble presentert.

Samme år begynte ildsjeler på Lillehammer å arrangere jazzkonserter. Det ga mersmak. Våren 1960 ble Blue Note Jazzklubb startet. Den ble godt mottatt og eksisterer fortsatt, men aktiviteten er sporadisk. Mye tyder på at erfaringene med Blue Note skapte den nødvendige motivasjonen for å starte Dølajazz så tidlig som i 1978. Den første festivalen ble en suksess. Lillehammer fikk dermed en av de første jazzfestivalene i Norge. Ildsjelene startet planlegging av ny festival i 1979. Som i 1978 ble den arrangert i mai med tyngdepunktet i norsk jazz, nasjonale toppnavn og lokale krefter. Fra Sverige kom Arne Domnerus Sextett. Jam Session var det to netter. I lokalpressen kunne vi lese: «Stor publikumsoppslutning levner ingen tvil: Døla Jazz blir årlig». Rikspressen var her, VG skrev: «Full klaff for DølaJazz 79.» Ca 1 500 betalte en billett.

Og Døla Jazz ble en årlig begivenhet. I 1982 ble festivalen arrangert for femte gang og med overskudd. Arrangementstidspunktet var nå flyttet til september. Festivalen hadde fått sin hovedprofil: Programmet vartet opp med stjerner fra den nasjonale jazzscenen kombinert med og delvis i samspill med lokale størrelser, et innslag fra utlandet. Flere stilarter var representert. Nattjam var blitt en viktig ingrediens. I byens gater var det jazzparade som bidro til synlighet i bybildet.

I 1984 ble hovedattraksjonen urfremføring av Arild Andersens komposisjon «Gjennom vinterdikt og Eventyr – Radka» tilegnet Radka Toneff. Med dette var bestillingsverk innført. Det ble arrangert jazz-rock-seminar for ungdom og barneteater. Kvalitetstilbud for barn og ungdom har siden vært prioritert. Festivalen ble avsluttet med konsert midt på dagen søndag.

Festivalstyret for Døla Jazz 85 presenterte et meget ambisiøst program, start onsdag og avslutningskonsert søndag og skriver i sin omtale: «Det er lagt opp til en allsidig kulturmønstring som aktiviserer store deler av det lokale musikkliv og med en rekke tilreisende artister. —– På flere av konsertene blir det fremført originalskrevet musikk. Årets store bestillingsverk blir å høre —- med sangere, storband og solister—–. Våre fremste vokalister som Karin Krog, Silje Nergaard, Elin Rosseland og Tove Karoline Knutsen sammen med Vesla Hagen, Kristi Kinsarvik og Festivalkoret vil sette et sanglig preg på årets festival.» Dessverre ble det publikumssvikt med frykt for stort underskudd. Det landet på 20 000 kr. Dagningen skrev trøstende: «Døla-Jazz dør ikke.»

Dagningen spådde rett. Året etter ble det igjen festival, profilen var beholdt, men man var tilbake til tre dager, torsdag – lørdag og dermed noe færre konserter. Stjernesolisten på festivalen var den amerikanske saksofonisten Harold Land. På Døla Jazz hadde han med seg norske musikere. I sin anmeldelse av konserten skrev G & LT: «Bedre kan det umulig gjøres». Vi kan i omtale av festivalen også lese at: «Døla Jazz uten Egil Lindsell er utenkelig.» Ja, det var (og er) dyktige musikere i lokalmiljøet «som kan spise kirsebær med de store».

I 1987 ble Døla-Jazz arrangert for tiende gang med en liten økning i antall konserter. Det utenlandske toppnavnet må ha vært Art Farmer, en sentral trompeter i utviklingen av den moderne jazzen. Av norske stjerneband spilte «Masqualero», et band med musikere som siden har hatt store internasjonale karrierer. I lokalpressen kan vi lese at: «Bredden i årets Døla-Jazz er større enn noen gang» og «Toppår for Døla-Jazz». Og samspillet mellom nasjonale og lokale stjerner fungerte: «Egil Lindsell og Bjarne Nerem fant hverandre—-«. Det økonomiske resultatet ble positivt.

Gjennom ti år hadde Døla Jazz utviklet en festival med appell til et bredt publikum. Festivalen hadde erobret en godt synlig posisjon i det nasjonale festivallandskapet og var en attraktiv brikke i det regionale kulturlivet. Musikerne, både nasjonalt og lokalt, satte festivalen høyt. Barn og unge hadde fått en prioritert plass. Smått om senn hadde den kommet inn på offentlige budsjetter dermed fått offentlig anerkjennelse. Mange frivillige investerte fritid på å gjøre den mulig. Og etter festivalen i 87 hadde Døla Jazz penger på bok.

Alt lå til rette for ny festival i 1988. Men det ble ingen festival. Hvordan kunne det skje? Tilfellet er ikke enestående. De aller fleste festivalene her i landet er startet av ildsjeler. Mange drives av ildsjeler uten godtgjørelse. Økonomisk grunnlag for å ansette personell finnes ikke. På Lillehammer var dertil sitasjonen at byen vedtok å søke om å få vinterOL i 1994. Flere av ressurspersonene bak Døla Jazz ble involvert i søkeprosessen. Dermed mistet festivalen verdifulle ressurser, og det var ikke forhold for å rekruttere nye.

Men festivalen hadde bare gått i dvale. I 1990 ble det med én konsert gjort forberedelser til ny start. I september 1991 var festivalen tilbake. Mer om det i neste artikkel.